Noen ganger kommer det ikke med et stort varsel.
Det kan begynne med at sokkene plutselig er helt feil. At spørsmålet du stilte for tredje gang blir møtt med irritasjon. At leksene som gikk fint i går, føles helt umulige i dag.
Eller kanskje barnet bare trekker seg unna.
Som forelder er det lett å tenke at vi må hjelpe barnet videre. Bare få på skoene. Bare gjøre ferdig leksene. Bare komme oss ut døra.
Men noen ganger er det ikke et lite dytt barnet trenger.
Noen ganger trenger barnet en pause.
Når det blir litt for mye
Barn med ADHD kan bruke mye energi på ting vi voksne ikke alltid legger merke til.
Å konsentrere seg. Vente på tur. Huske beskjeder. Sortere lyder og inntrykk. Sitte stille når kroppen egentlig vil bevege seg. Skifte fra én aktivitet til en annen. Holde tilbake en reaksjon.
Og så kommer barnet hjem.
Til et sted der det føles trygt.
Da kan alt det barnet har holdt sammen gjennom dagen plutselig komme ut.
Det betyr ikke nødvendigvis at barnet har hatt en dårlig dag. Det kan ganske enkelt bety at hodet og kroppen har jobbet hardt.
En pause trenger ikke være stor
Når vi snakker om pauser, tenker vi kanskje på å legge oss ned og hvile.
Men en pause for et barn kan være noe helt annet.
Det kan være å få sitte alene noen minutter. Tegne. Bygge Lego. Huske på å spise noe. Gå ut. Hoppe på trampolinen. Høre på musikk. Ligge under et teppe. Få slippe spørsmål en liten stund.
Det viktigste er ikke hvordan pausen ser ut.
Det viktige er at barnet får mulighet til å hente seg inn.
For noen barn kan det også hjelpe å få pausen før alt blir for mye.
Vi kan lære å se de små signalene
Det er ikke alltid barnet klarer å si:
«Nå har jeg fått for mange inntrykk og trenger litt tid for meg selv.»
I stedet kan kroppen si det.
Kanskje barnet blir mer irritabelt. Begynner å tulle mye. Blir veldig fysisk. Trekker seg unna. Gråter over noe som vanligvis går fint. Nekter å gjøre en enkel ting.
Da kan vi voksne bli nysgjerrige på hva som ligger bak reaksjonen.
Ikke bare:
«Hvorfor gjør du dette?»
Men kanskje:
«Har det blitt litt mye nå?»
Eller:
«Trenger du en liten pause før vi fortsetter?»
Det er en liten forskjell i ordene, men den kan gjøre stor forskjell for barnet.
Barn trenger hjelp til å forstå seg selv
Dette er kanskje noe av det jeg synes er aller viktigst.
Målet er ikke bare at vi voksne skal bli flinke til å oppdage når barnet trenger en pause.
Etter hvert ønsker vi at barnet selv skal kunne kjenne:
Nå begynner det å bli mye inni meg. Jeg trenger noe.
Det er en viktig del av å bli kjent med seg selv.
Og derfor liker jeg også å sette ord på behovene i stedet for å gjøre dem til noe barnet skal skamme seg over.
Å trenge en pause betyr ikke at barnet gir opp.
Det betyr ikke at barnet er vanskelig.
Og det betyr heller ikke at barnet alltid skal slippe det som er krevende.
Noen ganger er pausen akkurat det som gjør det mulig å prøve igjen.
«Gi meg små pauser»
Det var nettopp denne tanken som lå bak budskapet Gi meg små pauser hos Lillemarihøne.
Jeg ønsket meg en enkel setning som kunne gjøre et behov synlig uten å gjøre det negativt.
For noen ganger trenger barn hjelp til å finne ordene selv.
Og kanskje kan en liten marihøne og fire enkle ord også bli starten på en samtale:
Hva hjelper deg når hodet ditt er fullt?
Hvordan kjenner kroppen din at den trenger pause?
Hva slags pause liker du best?
Det finnes ikke ett riktig svar.
Barn er forskjellige. Også barn med ADHD.
Litt mindre «kom igjen» og litt mer nysgjerrighet
Vi kommer fortsatt til å ha morgener der alle må ut døra.
Lekser som må gjøres.
Tenner som må pusses.
Og dager der vi voksne heller ikke har så mye igjen på batteriet.
Men kanskje vi noen ganger kan stoppe opp midt i alt sammen og tenke:
Er dette et øyeblikk der barnet trenger å presses videre, eller trenger barnet hjelp til å hente seg inn først?
Vi kommer ikke alltid til å treffe riktig.
Det trenger vi heller ikke.
Men hver gang vi hjelper et barn med å forstå hva som skjer på innsiden, gir vi barnet litt mer kunnskap om seg selv.
Og den kunnskapen kan barnet ta med seg videre.
Små pauser kan tross alt gjøre ganske stor forskjell.
Caroline
Lillemarihøne